Kunstneren Eline Medbøe ønsker å lage et lappeteppe til minne om de som tok sitt liv. Det vil hun gjøre sammen med mennesker som har mistet noen ved selvmord og inviterer til helgekurs der hver og en sin personlige historie kan bli en del av et kunstnerisk helhetsuttrykk. Teppet skal flyttes fra sted til sted og vokse seg stort og massivt, som et mykt og personlig minnesmerke.
Terese Grøm
Eline Medbøe mistet selv sin mor i selvmord for 11 år siden. Moren var på det tidspunktet psykisk syk og forsvant mens hun var innlagt på en psykiatrisk institusjon. Det ble et halvt år i uvisshet for barna hennes og andre pårørende, før hun ble funnet død. - Selv om det er lenge siden, føler jeg ikke at det er oppklart og over. Jeg blir stadig minnet om at sorgen og tapet er en evig prosess, sier Eline og minnes en drøm hun hadde for en kort stund tilbake, der hun spurte sin mor direkte; hvorfor gjorde du dette mot meg? ? Jeg har aldri tenkt det så direkte før, men det ligger likevel i underbevisstheten. En vond erfaring og opplevelse kan faktisk brukes til noe. Det er det mange i LEVE som kjenner til, også Eline. Ønsket om å gjøre noe for andre, å gjøre noe meningsfylt, vokser seg ofte sterkere etter hvert som sorgen og tapet finner sin plass i hjertet. For Eline har det kommet dit hen at hun ikke ville være foruten noe i sitt liv, heller ikke sorgen. - Min mor slet med depresjoner i lang tid. Det er tungt som barn og ungdom å gå tett ved siden av et deprimert menneske som skal være en omsorgsperson. Da hun ble funnet, var det med blandete følelser jeg tok i mot beskjeden, også litt lettelse. Jeg ble veldig bekymret for min bror, som den gang bare var 12 år gammel. Jeg var 21 og hadde tross alt flyttet ut og skapt mitt eget liv, mens han fortsatt hadde sitt daglige liv i sine to hjem, halvparten hos far og halvparten hos mor. For min bror ble derfor endringen i hverdagslivet mye større enn for meg, minnes Eline. Hun husker også at hans medelever på skolen ble oppfordret til å ikke nevne morens død overfor hennes bror, ei heller spørre hvordan han hadde det. ? Jeg tror faktisk læreren ga den beskjeden til klassen mens broren min var til stede, smiler Eline oppgitt mens vi snakker om det.
Både broren og Eline klarte seg bra, takket være et godt nettverk rundt seg. Men tilbud fra offentligheten var det lite av, og LEVE eksisterte ikke den gangen. Eline savnet å møte andre som hadde opplevd det samme for å dele erfaringer og vite at hennes reaksjoner og tanker var normale. Ut i fra det oppsto tanken og lysten til å bidra med noe, først og fremst i kraft av sin rolle som kunstner. - Ideen om å lage noe i fellesskap var nærliggende, det å skape et slags minnesmerke over de som har tatt sitt liv, sier Eline og hun fortsetter: - Store ulykker og nasjonale katastrofer får ofte reist minnesmerker etter seg i etterkant, for å hedre de som døde. Over 500 mennesker dør i selvmord hvert år. Det er også en nasjonal katastrofe og de fortjener også i høyeste grad et minnesmerke.
Kunst når ut til folk. Både til etterlatte og andre, og åpenhet om selvmord kan i seg selv være forebyggende. Tanken er at et lappeteppe lages av flere etterlatte i forskjellige deler av landet, slik at det kan vokse og vokse. Flere utstillinger er planlagt. - Prosjektet involverer mange mennesker. Meg som kunstner er ikke så spennende, heller ikke bare min historie. Det er alle historiene sammen som er interessant, sier Eline. Og Eline er fascinert av håndarbeid. Det er som å gå en lang tur, mener hun, der du gjør noe fysisk mens tanker og følelser kan leve sitt eget liv. Slik som hender arbeider mens tanker og følelser får ro til å bearbeides. Utfordringen vil være å formidle følelser gjennom tekstiler. Foreløpig har LEVE mottatt midler fra Rådet for psykisk helse, til to helgesamlinger i løpet av våren 2008, såkalte work-shops, hvor etterlatte arbeider sammen. - Det skal bli et kunstnerisk uttrykk, med gjenbruk av tekstiler. Tekstiler er mykt og kroppsnært og rommer historie. Man kan gjerne bruke noe man forbinder med den døde, som for eksempel bit av en genser eller gardin fra soverommet, sier Eline som er opptatt av at et teppe, i tillegg til å være mykt, har beskyttende egenskaper, og gir et personlig og inkluderende preg. Hver lapp skal utformes av en etterlatt, til minne om den de har mistet og slik ser hun for seg at en samling kan se ut: - Det vil gå over to dager. I starten gir jeg informasjon om selve prosjektet, jeg viser til teknikker og tekstiler som en inspirasjon før vi begynner, og en gjennomgang av hvordan man kan uttrykke seg. Jeg forteller om hvilke tekstiler man kan velge, samt mønster og farger og gir en innføring i hvordan man klipper og syr stoff, og hvordan vi til slutt monterer teppet. Når alle er ferdige med sin lapp, bruker vi litt tid på at hver og en kan si noe om den, si noe om historien som er lagt inn, hva man har tenkt. Slik får vi også lagt inn en mulighet til å bruke ord og fortelling til andre.
For de som ikke får anledning til å være med på kurs, finnes det andre muligheter. En hjemmeside, www.minneteppe.no, er opprettet, hvor det vil legges inn et lite mini-kurs, slik at man kan lage en lapp hjemme og sende inn til montering. Her vil man også finne informasjon om hvordan man går frem for å delta på kurs, og man kan følge prosjektets utvikling. - Vi søker fremdeles midler til å gjennomføre flere workshops og tar gjerne imot støtte lokalt også, avslutter Eline Medbøe som en oppfordring til eventuelle sponsorer som kunne tenke seg å ha sitt navn på et landsdekkende kunstprosjekt som vil bidra til åpenhet om selvmord og etterlatte.
Prosjektet er et samarbeid mellom kunstner Eline Medbøe og LEVE. Hver workshop/helgesamling går over to dager og har plass til 10-15 deltagere. Det vil bli individuell oppfølging underveis og gjennomgang av hvert enkelt arbeid. Deltagerne vil, som tidligere nevnt, få en grundig innføring og alle kan delta, uavhengig av forkunnskaper, kjønn eller alder. En sorggruppeleder vil være tilstede, i tillegg til Medbøe, og det vil bli lagt stor vekt på samvær og å legge grunnlaget for videre samlinger og samtalegrupper. Lappene vil bli fotografert og hver deltager vil forfatte en kort tekst til sin lapp som skal samles i en egen bok. Deltagerne er anonyme. Etter 2 år med workshops rundt om i Norge er målet at teppet skal stilles ut på steder over hele landet. Det vil også være mulighet for foredrag for skoleungdommer og helsetjeneste i lokalområdet og etterlatte kan delta med flere lapper. Slik vil teppet forhåpentlig fortsette å vokse for hvert sted det besøker og gi folk informasjon.
Mer informasjon og invitasjon vil komme i begynnelsen av 2008. Hjemmesidene er allerede operative; www.minneteppe.no, for de som ønsker å lese om prosjektet der, i tillegg til aktuelle linker til hjelpetjenester, bidragsytere og aktuelle organisasjoner