Veggen er åpen for alle som har noe på hjertet. Send innlegg til minneteppe@gmail.com og skriv VEGG i emnefeltet.
TO FLOTTE LØRDAGER I FEBRUAR 2011...MYE FOLK PÅ SENTERET...VI FIKK EN FLOTT PLASERING MED GOD "SIKT" MOT MINNETEPPE...
VI MØTER ALLE SLAGS FOLK. MANGE MED BLIKKET RETTET DIREKTE FREM,UTEN MULIGHET FOR ØYEKONTAKT. ANDRE MED GOD TID,SMÅSPISENDE OG IMØTEKOMMENDE.
MANGE BLIR INTERESERT,MEN TROR VI ER UTE ETTER PENGENE DERES. MANGE TAR IMOT EN FLYER, OG JEG ROPER ETTER DE :" SE PÅ VEGGEN OG LES BROSJYREN NÅR DU KOMMER HJEM !!!!" (jeg fant en del på bosspannet ved clas olsson når jeg gikk :-))). MEN, MANGE STOPPER OPP...LYTTER..BLIR BERØRT..FORTELLER SIN HISTORIE...SYNEST DET ET FANTASTISK PROSJEKT...DET ER SÅ MANGE SJEBNER DER UTE, SÅ MYE LIVSERFARING..SÅ MYE SORG, MEN OGSÅ GLEDE OG VILJE TIL Å GÅ VIDERE I LIVET...( da klokken gikk mot 14 på lørdag, kom en mann gående mot meg og jeg presenterte prosjektet...han sier ." selvmord, jeg har prøvd å ta selvmord selv, jeg...og hvor mye penger er du villig til å gi meg for at jeg skal holde meg i livet "..??? ja,sier jeg..."hvor mye er du verd,da ???..så begynner han å le...og før jeg vet ordet av det, er vi tilbake til 1. og 2. verdenskrig ...og krigsseilerne og Gerhardsen og myndighetene som "SUGER PENGENE FRA OSS ",,,!!!. og jeg tenkte...et medmenneske som kanskje ikke hadde snakket med noen andre denne dagen..???..TAKK, ELINE FOR ET FLOTT TILTAK FOR SELVMORDSETTERLATTE...TAKK, LINDA FOR AT VI FÅR DELE DISSE ERFARNGENE SAMMEN...OG TAKK, INGUNN, FOR AT DU ÅPNER DØREN TIL "STORSTUEN" DIN OG GIR OSS MULIGHETEN TIL Å TREFFE ENKELTMENNESKET...ha en flott dag videre...OG SNART ER DET VÅR....:-))
vh Jarle Kirkhorn Mortensen
Linda Amundsen er fylkesleder i LEVE Hordaland
Endelig er det her: Minneteppet
Ideen og initiativet til dette minnesmerket har tekstilkunstner Eline Medbøe tatt. Utviklingen av Minneteppet er et samarbeid mellom kunstner og organisasjonen, LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Ved store ulykker og katastrofer reises det ofte i ettertid minnesmerker over dem som er gått bort. I Norge dør det hvert år mellom 5-600 mennesker i selvmord. De siste tallene vi har fra 2009 viser at antall selvmord i Norge er økende. Dermed blir katastrofen enda større. Det medfører at mange tusen mennesker i denne byen og i Hordaland fylke er rammet av denne katastrofen, som et selvmord må sies å være.
Denne nasjonale katastrofen fortjener et minnesmerke.
Nå har vi fått det. I form av et lappeteppe som etterlatte over hele landet har vært med på å lage. Hver lapp har sin historie. Hver lapp representerer minner i alle livets faser.
Men Minneteppet er ikke bare et minnesmerke. Det knytter også etterlatte over hele landet sammen. Tekstilkunstner Eline Medbøe og LEVE har siden 2008 holdt lappekurs hvor etterlatte kommer sammen for å lage hver sin personlige lapp.
En stor og varm takk til tekstilkunstner Eline MEdbøe, som på en slik varm og respektfull måte bidrar til å gi selvmordsstatistikken et ansikt.
Teppet vil bli hengende her i Bergen Storsenter til 10. mars 2011.
Mitt håpe er at teppet skal gi varme til mennesker som trenger det, tid til refleksjon til dem som møter teppet her i Storsenteret og bidra til ytterligere kontakt mellom mennesker på veien videre i livene våre.
Med dette åpnes utstilling av Minneteppet i Bergen Storsenter.
I møte med etterlatte ved selvmord, prøver Minneteppet å samle inn erfaringer vi kan formidle videre til helsepersonell, prester, skoler og alle som har med etterlatte å gjøre. I den forbindelse setter vi stor pris på etterlatte som vil dele sine erfaringer med andre.
Vi har formulert to spørsmål:
Hva har hjulpet deg mest i din sorgprosess?
Folk rundt meg som har turt å ta kontakt og være tilstede
At det snakkes om
En prest som holdt sorggruppe for barn
En god fastlege som brydde seg
Mange sier at de føler et nærvær fra den de har mistet og at det hjelper. Gjennom tegn i naturen eller drømmer føler de at de har fått beskjed om at den de mistet har funnet ro og har det bra.
Hva har du savnet i form av hjelp fra det offentlige?
Sorggruppe og fellesskap blant etterlatte på stedet jeg bor
Hvis jeg hadde blitt oppsøkt av en prest eller noen andre hadde det vært fint om de istedenfor å spørre hvordan det går, kunne spurt om vi skulle gå en tur. Eller sette oss ned å betale regninger og se gjennom post. Ofte blir de enkleste handlinger veldig vanskelig å sette igang med på egenhånd.
Vi opplevde at støtteapparatet var på plass det første året etter selvmordet. Vi ble godt fulgt opp av flere instanser. Det andre året, når det første sjokket hadde lagt seg, føltes mye tyngre. Da var ikke hjelpen der lenger og det var kanskje da vi trengte det mest.
innsendt innlegg
Du stilte to spm.
Hva har hjulpet deg i sorgprosessen?
Det å ha nær familie, venner og kolleger som har vært der for meg,
når jeg trengte det..
Men også det å drive med kreative ting, (f.eks. veving),
Dessuten det å komme tilbake til jobben min etterhvert å føle at jeg mestret den.
Reiser har også gitt gode friminutt.
Å gå turer, være fysisk aktiv.
Være på hytta og pusse opp.
Spise jordbær og gå i doggvått gras (om sommeren selvsagt)
Finne flyten i livet, skape friminutt
Hva har jeg savnet fra det offentlige:
Jeg har savnet at noen kom til meg å spurte hva jeg trengte for at livet mitt skulle fungere best mulig etter en slik tragedie.
Fastlegen var den eneste som spurte meg hva jeg trengte. Ellers har jeg klart meg selv disse 2,5 årene.
Jeg var sykmeldt i ca 3 mnd så startet jeg litt på jobb igjen.
Jeg tror vi trenger noen som spør hva vi trenger kort tid etter tragedien har skjedd, så etter tre mnd., så etter et halvt år og etter et år osv.
Behovene endrer seg. Derfor treng en forskjellig hjelp i ulike faser.
Etter tre mnd. har de fleste glemt at vi har vært igjennom en tragedie. Da må en jo gå videre...
innsendt innlegg
Hei
Dagen etter dagen. Vi hadde aktiviteter i går rundt Verdensdagen, og
dagen i dag blir derfor litt tung. Alt kommer litt mer innpå igjen. Jeg blir sliten!
Men jeg vet det går bedre etter hvert. Det er viktig å prate og omgås andre
som har mistet sine kjære og nære.
Det gjør vondt og godt!
Føler meg trygg når jeg snakker med andre i samme situasjon.
Noen som selv har mistet noen i selvmord, og går rundt med de samme
spørsmålene som er vanskelig å stille.
De samme opplevelser som du tror ingen vil bry seg om å høre.
Tanker som du tror du er alene om er plutselig tanker som flere går rundt og bærer på...
Du er ikke alene om å plages, sørger, savner,bebreider deg for alt du ikke skjønte.
Ting du skulle sett.
Ting du skulle gjort.
Ting du skulle bedt om hjelp til?.
Tanker du ikke lenger vil "belaste" familie og venner med...
Trenger ikke fortelle hvorfor jeg ikke er på graven så ofte fordi jeg har
minnene våre hjemme, med bilder, musikk, dine bøker og ting.
Tør å bruke ordet Selvmord.
Alt dette kan vi snakke om når vi møtes av og til...
Jeg kom i kontakt med sorggruppa 4 måneder etter at jeg mistet min eldste datter.
Takket være LEVE har jeg i dag kommet langt. Tror jeg er på vei til å finne
min måte å leve med sorgen. Tankene og sorgen er der fortsatt, hver dag, men de er ikke like lammende.
Men minner blekner ikke. De benytter jeg så godt jeg kan, og minner kan ingen ta fra meg.
Når det gjelder kommentarer rundt det offentlige hjelpeapparatet, blir min erfaring:...ingenting,
På nyhetene hører vi om ulykker og hendelser der flere blir skadet og drept, og kriseteam trer inn
for å yte øyeblikkelig hjelp til alle som må føle behov. Dette er jo kjempebra!
Men, vi trenger hjelp vi også,...selv om vi mister bare en om gangen.
Mor til Stine
PS! Gleder meg til å kunne bidra på Minneteppet!